En bønn fra 80-tallet
Av Vilde Alette Monrad-Krohn
Da Frederick Lucius Nathanael dro fra barndomsriket i Indre Østfold som 17-åring i 1999, trodde han at han aldri skulle komme tilbake igjen. 80-tallet var et tilbakelagt kapittel, snart 90-tallet også, årene som hadde formet hele livet slik han kjente det. Nå skulle han vekk fra alt som hadde gjort ham til ham.
– Jeg har et minne fra barndommen som aldri forsvinner. Jeg var seks år og skulle overraske mamma og pappa med kaffe og brødskiver på senga. Jeg hadde tatt på meg skaut og skjørt, kledde meg opp som en serveringsdame slik som jeg hadde sett på TV. Jeg husker det uttrykket som var i ansiktet til pappa, det var sjokk. Det var sikkert bare et millisekund før han ble glad og synes det var fint, men det sjokket brant seg inni meg. Jeg kjenner det fortsatt, den skammen, den følelsen av å ha gjort noe som var ubetalelig. Jeg kjente at det gikk ikke an det jeg hadde gjort, bildet av meg og hvem jeg burde være ødelagt i øynene hans. Den følelsen vokste frem i veldig mange erfaringer jeg hadde: det var noe meg som var feil. Jeg begynte å forstå dette som en sykdom, og jeg begynte å gjemme meg. Jeg gikk inn i det jeg følte, jeg måtte ikke ta plass. Jeg la veldig bånd på meg selv, fordi det var farlig.
– Jeg har et minne fra barndommen som aldri forsvinner. Jeg var seks år og skulle overraske mamma og pappa med kaffe og brødskiver på senga. Jeg hadde tatt på meg skaut og skjørt, kledde meg opp som en serveringsdame slik som jeg hadde sett på TV. Jeg husker det uttrykket som var i ansiktet til pappa, det var sjokk. Det var sikkert bare et millisekund før han ble glad og synes det var fint, men det sjokket brant seg inni meg. Jeg kjenner det fortsatt, den skammen, den følelsen av å ha gjort noe som var ubetalelig. Jeg kjente at det gikk ikke an det jeg hadde gjort, bildet av meg og hvem jeg burde være ødelagt i øynene hans. Den følelsen vokste frem i veldig mange erfaringer jeg hadde: det var noe meg som var feil. Jeg begynte å forstå dette som en sykdom, og jeg begynte å gjemme meg. Jeg gikk inn i det jeg følte, jeg måtte ikke ta plass. Jeg la veldig bånd på meg selv, fordi det var farlig.
Frederick Lucius Nathanael, eller Lulu Blue som mangekjenner han som, er i dag fagsjef for Pride Art i Oslo. Han er kunstner, psykoterapeut og skeiv aktivist, og har de siste 13 årene vært dypt involvert i det skeive kunstnerkollektivet Skeive Kunstnere, som nå driver Pride Art, Oslo Prides plattform for skeiv kunstformidling. Gruppa har røtter i de første skeive utstillingene i Oslo i 1085. Nathanael har ledet gruppa de siste 6 årene. 80-tallet er et tiår som i dag står helt sentralt i Nathanaels kunst. Ikke bare fordi det var et tiår som formet ham personlig, men fordi det var et tiår som i historisk sammenheng ga det tydeligste svaret på hva det vil si å bli forstått som en minoritet. Det hadde dødelige konsekvenser. For Nathanaels del, som levde på landet i et lite, beskyttet miljø, var han lenge helt uvitende om hva slags diskriminering av skeive 80-tallet skulle bringe med seg. Men han visste hvor livstruende det var å være definert som annerledes.
På utsiden
– «Svinndal– en plass for alle, en bygd for alle», var barndomsstedets slagord. Det jeg følte kanskje mest på da jeg var liten var at det ikke var noe sted for meg. Hele oppveksten min var farget av det man i dag vil kalle utenforskap. Jeg levde i min egen verden, min egen virkelighet. Jeg har vokst opp i en kultur der det var veldig tydelig hvordan man skulle være som mann og kvinne, 70-tallet hang veldig igjen der. Slekten var tydelig preget av kjønnsnormene, menn var skikkelig mannfolk. Jeg var ikke som de andre, jeg holdt ikke på med biler og motorer, jeg hoppet ikke fra 10-metern.
Han beskriver seg selv som et sart og skjørt barn. Han likte å lese, var kreativ, han var opptatt av klær, smykker, tegninger og kunst.
– Jeg ble kalt femi fra veldig tidlig av, «femikladd», åh, så grusomt det var å bli kalt det skjellsordet. Jeg var ikke som jeg skulle være. Det jeg vokste opp i var at jeg ikke hadde noen referanser, ingen som kunne bekrefte meg, noen som var nysgjerrig på meg, de sidene som jeg knytter veldig mye til legningen og delene jeg har fått speila i homokulturen i dag. Det var ingen som var som meg. Alle andre var litt like.
Mens vi snakker dukker små historier opp og hvordan han manglet språk for hva han var. Han forteller om moren som på telefonen som snakket om sønnen til ei venninne som var homo – ikke fordi hun brukte ordene, de var unevnelige – han var «en sånn». I dagboken hans skrev han det ikke eksplisitt, men lagde koder om et homososialt fellesskap, «mørkets brødre» kunne han skrive om. Han forteller likevel at det ikke var åpenbart for ham hva han skrev om. Han skjulte seg ikke bare for andre, men for seg selv også.
– Det tok lang tid før jeg forsto hvor engstelsen i meg kom fra, hvorfor jeg var nettopp så sensitiv. Men det handlet om frykt; en frykt som lå der ubevisst hele tiden, fordi jeg vokste opp i et samfunn som ikke tålte det jeg var. I dag er jeg psykoterapeut og mange av de som går hos meg er homser og transer som vokste opp på 80-tallet. Alle snakker om det samme: det tok så lang tid, nesten til slutten av tenårene, før vi fant noe språk og referanser for å forstå at vi var noe. At det vi følte på ikke var noe sykt og feil.
– Det som var helt klart for meg som barn var at det ikke gikk an å leve som dette. Da måtte jeg ta livet mitt eller vente på å bli drept. Det er det mange skeive som opplevde på 80-tallet, det var så fryktelig tabu.
– Når var første gang du kjente på at du ikke var syk?
– Jeg var vel 17 år, da hadde jeg kyssa min første gutt. Vi hadde møttes på nettet, det var før bildedeling og sosiale medier. Vi traff hverandre på Oslo S og klina. Jeg husker jeg ble helt fortvila, for jeg ble ikke kåt i det hele tatt! Jeg reiste hjem og gråt og ba til Gud: hva er det du vil med meg? Nå har du plaget meg i åresvis med dette syke som har infisert meg, nå har jeg endelig klart å akseptere det og skal leve det ut – også følte jeg ingenting! Nathanael tygger på det.
– Så jeg følte fortsatt det var noe sykt.
Verden der ute
På dette tidspunktet var ikke Nathanaels frykt rammet inn av hva som skjedde ellers i verden, det var han ganske beskyttet fra. Han så ikke hvordan en livsbejaende seksualkultur mistet livsgrunnlaget sitt i USA, da Ronald Reagan lukket øynene for dem som døde. Han så ikke hvordan den motstandsdyktige kroppen, som hadde vist seg i Stonewall-opprøret 1969, nå lå i likposer. Og han så ikke hvordan media smurte blod, sæd og smitte over bildet av den homofile med det samme. Han var livredd for å gå inn i det: blikket til faren, skjellsordene på skolegården hadde rådet han annerledes.
– Jeg skjønte jeg ikke noe av det, det var lenge helt umulig å søke seg til den verdenen. Det var heller ingen kilder, ingen som snakket om det på skolen, verken homofile eller hvordan det var å være homofil i verden. Én gang på ungdomsskolen, da jeg var 12-13 år, leste et mirakel av en norsklærerinne «Svart kajal» av Per Knutsen høyt for oss. Der var det en gutt som var 14 år og homo. Jeg husker den følelsen, hvor ekkelt det var når hun leste. Jeg var så redd. Livredd. Jeg husker at jeg ikke følte at jeg hørte om noen som var homo. Hun leste om noen som var fryktelig ekkel. Vi bodde en periode på Tjøme, og da var det det samme: to homofile bodde der, de hadde masse planter i vinduene så ingen skulle se inn. Hver gang jeg kjørte forbi der med bussen kjente jeg på den samme følelsen: at det var noe ekkelt og farlig der inne.
Senere, lenge etter at han hadde lagt barndomsriket bak seg, skulle «homopesten» innhente også ham.
– Jeg husker jeg skulle i et middagsselskap til noen i familien min på 90-tallet. Tanten min, en sylskarp lege, hadde invitert meg til å komme tidlig for å hjelpe til å lage mat. Plutselig sa hun at vi måtte kaste maten, hun var redd for at det kunne komme aids i maten.
Nathanael var 17 år da han brøt med Svinndal. Han dro inn til Oslo, satt London som mål for øye og kom raskt inn i det skeive miljøet.
– Jeg ble han sinte som ville stå på barrikadene og si ifra. Selv om jeg som liten hadde vært den tilbaketrukne, vare og forsiktige, hadde jeg også en side av meg som var høyrøstet. Jeg oppdaget tidlig at i språket og ordene var det både verktøy og våpen som kunne beskytte og trenge igjennom de fleste stengsler. Jeg skrev masse leserinnlegg da jeg var yngre, og som 17 ga jeg ut en diktsamling på eget forlag. Da var det et intervju med meg i Moss avis hvor jeg proklamerte meg selv som samfunnskritiker! Nathanael ler.
– Det tror jeg at jeg er litt kjent for i det skeive miljøet i dag, jeg er tålmodig, det er stilen min - å være omsorgsfull og ivaretakende - men når det er noe urettferdig, da blir jeg veldig tydelig.
Den sorte enka
Året hadde blitt 2000 og Nathanael begynte å jobbe på Enka Kulturhus, en av de sentrale homobarene i byen, som snart skulle bli svært sagnomsust. Baren var drevet av tidligere hallikdømte Ivar Berge, og baren sjenket blant annet mindreårige. På dette tidspunktet omfavnet Nathanael miljøet for alt det var verdt; her skulle han skulle høre hjemme.
– Jeg gikk bare på dameavdelingene når jeg handlet klær, begynte å dragge, var drag queen på fest, var bare på London og skeive utesteder. Jeg kom inn i miljøet og ble slukt! Jeg var 17-18 år, men så ut som jeg var 12. Han som drev Enka, Ivar Berge, plukket spesielt opp18-åringer han fant på London. Vi skulle være «sukkertøy» som skulle trekke folk. Han lå med mange av oss som jobbet der. Man var ikke verdt noen ting, det var et kjøttmarked, man ble spist opp og spytta ut igjen, sier Nathanael.
Saken mot Enka og Ivar Berge skjedde rett over millenniumsskiftet, i 2001. TV 2 hadde i lengre tid jobbet med en avslørende dokumentar i «Rikets tilstand» der de fant forbindelser fra Stortinget til homsebaren. I dokumentaren ble det blant annet sagt av anonyme kilder at baren var rene «sexorgien», der også mindreårige var involvert. Ivar Berge gikk til saken mot kanalen for ærekrenkelse, men TV 2 ble frifunnet på alle punkter. Midt i dette sto 19-år gamle Nathanael. Han skaffet seg hemmelig nummer, og måtte vekk fra baren.
– Jeg dro til Paris hvor jeg fikk tilbud om å jobbe som modell. Da jeg kom tilbake til Norge året etter skjønte jeg hvor ille det hadde vært. Men det var ikke noe bedre i Paris og i motemiljøet. Utenpå hadde jeg fått det til og fremstod som rak og selvsikker: jeg var blitt synlig i den skeive barbransjen og fikk innpass i motemiljøet. Men innenfor var jeg jo helt lik. Jeg hadde så mye selvforakt, hørte ikke hjemme noe sted, det føltes ikke som om noen brydde seg om hvem jeg egentlig var.
Skeive kunstnere
Det skulle ta tid før han fant Skeive Kunstnere. Han studerte, litteratur og religionog så psykologi, møtte ham som han i dag er gift med – og lette etter hva det var som gjorde at han ikke gikk under i den verdenen han levde i. Han leste seg opp på løvetannsbarn, ulvebarn, ønsket å forstå og intellektualisere seg selv. Ingenting fungerte, og i 2006 flyttet han ut på landet igjen, dit han aldri skulle tilbake til.
– Jeg hadde en sugerdaddy som døde, som ga meg 200 000 norske kroner. Jeg kjøpte meg et lite småbruk og malte absolutt alle tingene mine hvite. Jeg skulle nulle meg selv ut. Skiftet navn. Det var en ordentlig eksistensiell krise. Jeg husker jeg gikk rundt i Oslo og så inn i folks stuer, over den lille hageflekken deres der de satt og så på TV. Det ga ikke mening, hvor var min plass i alt dette? Jeg følte meg halvpsykotisk, alt raknet.
Det var da han kom inn i det skeive kunstmiljøet. Han hadde søkt seg tilbake til gitaren, til malekosten, til skrivingen, til installasjonene. Året var 2006. Kunst og kreativitet hadde vært sentralt hele livet, og det føltes som å komme hjem.
– Når mye av personligheten din er knyttet til noe som er ødelagt, skadet, såret og skamfullt, så er det viktig å komme i kontakt med noe som er større enn deg selv, tenker jeg. Kunsten er en kilde til det. Det finnes noe autentisk i kunsten, noe som er samlende og gjør helt. Den har evnen til å romme alt det som har blitt fordervet på veien, samtidig som den transcenderer det. Den åpner opp for et større perspektiv, hvor det er plass til kjærlighet, åndelighet, håp.
– Da jeg tok et fire-årig kurs for å bli psykoterapeut sa læreren min at «Frederik han er heldig fordi han er homofil. Han har en fordel». Det synes jeg var pussig. Hva mente han med det? Det jeg tror han mente var at jeg har en iboende, påtvunget, evne til å tenke utenfor bokser. For det var jeg nødt til. Jeg måtte lete i kaoset– jeg var bare en masse biter som ikke hørte sammen. Så måtte jeg putte alle de splintene dem sammen igjen. Og det går i kunsten!
Livbergende
I møte med kunsten velger han seg ordet næring, god næring – i et liv som hadde trukket mer fra enn det hadde lagt til. Å gi noe tilbake, destabilisere det vonde, den rollen hadde alltid kunsten hatt – da han ble mobbet og banket opp, da han bodde i en dysfunksjonell familie og da han mistet seg selv i det skeive miljøet. Kunsten hadde vært livbergende.
– Hadde det ikke vært for kunsten hadde jeg ikke hatt sjans. Det reddet meg. Det var et sted der jeg kunne eksperimentere, kanskje spesielt fordi jeg ikke hadde ordene som barn. I kunsten kunne jeg la være å gå inn i det skeive eksplisitt, jeg trengte ikke å kalle det noe, samtidig som det kunne være synlig. Jeg hadde jo ikke ordene for hva det var jeg følte, det var umulig og kjentes som sagt farlig ut. Paria, persona non-grata, å være kasteløs, alle disse ordene jeg ikke kjente til følte jeg likevel i kroppen. Kunsten var også en måte å føle noe på: sammenheng, tilhørighet, kontroll.
– Jeg var ikke gammel da jeg malte et bilde av en kvinne som så ut en mann, som svevde i mørket. Hun var lys. Det bildet ga jeg til faren min. Det var et uttrykk for det feminine i meg, men som jeg kunne komme unna med. Det var en kraft i det som ikke var ødeleggende. Det var masse håp i det, sier han.
En tapt kultur
I dag er det tydelig for Nathanael hvor ødeleggende det var å ikke ha noen å speile seg i. Noen som kunne forklare, normalisere, trygge. Slik ble 80-tallet et viktig ankerpunkt for det han skulle uttrykke i kunsten senere: han var ikke alene i denne erfaringen, på 80-tallet mistet homofile store deler av kulturen sin. Kulturbærerne, menneskene, døde. Referansene gikk tapt, ikke bare på grunn av det bildet media og samfunnet tegnet av de homofile, men fordi mange av dem som før hadde hatt det i seg å kjempe for synlighet ikke var der lenger.
– Det er ikke noe rart at jeg, eller andre, har følt oss hjemløse og fremmede. Jeg har følt på en form for fremmedhet ovenfor meg selv store deler av livet, fordi det aldri var noe å speile seg i. Historiene om oss ble i stor grad ikke fortalt. Opp til 80-tallet var det ikke mulig å fortelle de for folk flest, det var ikke lov og alt for kostbart. På 80-tallet, da vi begynte å komme oss noe sted, døde folk. For venner av meg som er litt eldre mistet de jo alle de kjente. Kunstmakkeren min Vegard gikk i flere begravelser i uka. Folk døde som fluer. Det var et helt nytt land etter den epedimien, ingen kultur, ingen kulturarv.
Gjennom spesielt utstillingen «Gayging» har Nathanael i samarbeid med Vergard Øidvin tatt tak i det faktum at det mangler kultur for de skeive som blir gamle i dag. I en tilværelse som ofte er ensomme for hvem som helst, og spesielt homofile, har de ønsket å skape et rom som peker på hva skeiv kultur kan være i alderdommen. Rullatorerer i lakk og lær, men også Alf Prøysens univers har fått plass på alderdommens rekvisitter. Verkene skriker likesom: vi må stå på barrikadene for å gjenopprette kulturarven, skape et rom de gamle kan være seg selv i.
– Det finnes nesten ingenting for skeive kunstnere, fortsatt. Det finnes to museer i verden som er skeive, som jeg vet om. Det er målet mitt, før jeg skal gi meg i Pride Art. Vi skal opprette et skeivt kunstsenter i Oslo. Det er minstemålet tenker jeg. Politikken endrer seg fra dag til dag, men kunsten er evig. Men det faktum at vi har så lite referanser, det gjør det vi holder på med er så skjørt. For vi er alle avhengig av å kjenne oss igjen i noe, høre hjemme et sted, sier han.
Opp alle jordens homofile?
I dag jobber Nathanael som leder for Pride Art med å spre en unik måte å formidle skeiv kunst på rundt i Norge og på tvers av landegrensen. I fjor var han primus motor for å arrangere Pride Art-utstilling i Arendal og Kristiansand. Der var det som om 80-tallet banket på døra igjen. Han forteller at følelsen av at det var for kostbart meldte seg igjen.
– Det var meningen at vi skulle ha med lokale kunstnere, men det var ingen som ville stille opp. De turte ikke. De var redde for konsekvensene, for karriere og renommé. Plutselig så var jeg på 80-tallet, da jeg vokste opp! Folk lukka vinduene sine omtrent, det var den følelsen vi fikk. Igjen med skoddene, det var farlig. Da vi skulle ha utstillingen i Arendal, i den gamle politistasjonen, holdt vi det helt hemmelig at det var en skeiv utstilling. Skrev det ingen steder. Vi gikk og kjente på den frykten, var redde for hærverk og forsikret alt veldig godt.
Han forteller at det likevel ikke er eneste gang han har følt seg redd for å vise seg.
– Da vi flyttet tilbake til bygda og skulle gifte oss, fikk vi trusler i avisa! På trykk! Det var ganske skummelt.
Nathanael fortsetter likevel å stå stødig og synlig i verden. Han forteller at han kan gå i svart, at han kan bli rasende for hvordan det fortsatt er der ute. Men likevel er ikke det han skriver infiltrert av det mørket som noen ganger dukker opp fra 80-tallet. Bunnlinja er å presentere en verden som det går an å leve i, gjennom kunsten. Viljen til liv.
– Etter Pride Ars utstillinger er jeg helt utslitt, det har blitt så stort. Jeg gir alt og etterpå føler jeg nesten at jeg går i stykker. Men det er så meningsfullt og verdt det fra ende til annen. Jeg tror så inderlig på hva den gruppa er. Det er så mye positivt der, det er ikke den sinte aktivismen der man stiller grupper opp mot hverandre! Vi går inn i det sensitive, der håp er sentralt. Ofte med «queering» eller «skeiving» så snakker man om det er mye ironi og sarkasme, som jeg tror handler mye om skam. Et uttrykk av skam som man bruker som et forvrengt forsvar og selvaksept. Den sier likesom: jeg tåler alt! Det var ikke mye #metoo i homomiljøet for å si det sånn. Vi tåler å bli litt voldtatt! Det sensitive og sårbare er vanskelig å gå inn i i denne kulturen, opplever jeg. Det er masse skam innad i miljøet også, som er knyttet til denne ironiske distansen, vi kan være så dømmende ovenfor hverandre. Jeg har kjent på det, jeg var på McDonalds for litt siden og møtte på en skikkelig femi homse i disken, som kødda og var veldig ironisk av seg. Jeg ble så provosert av han! Men det der var det min egen skam. Jeg er fortsatt ikke ferdig med det, det sitter så dypt. Til syvende og sist så trenger jeg historiene, verkene, som viser håp. For det vi gir oppmerksomhet til, det vokser.
– Litteraturkritikeren Tom Egil Hverven har tidligere skrevet om ironi versus sarkasme i «Å lese etter familie». Der skriver han at ironi er en litterær måte å bekjempe hjemløsheten på. Nostalgi derimot, er det stikk motsatte, den tør å forankre seg i fortiden, mens ironien holder alt på avstand.
– Det handler om å tørre å knytte seg. Før var det fryktelig vanskelig: hvordan knytte seg til en verden der ingenting resonnerer med deg? Hvem skulle jeg knytte meg til? Jeg jobber fortsatt med å få av den rustningen, der det ikke kommer noe verken inn eller ut. Før bare overlevde jeg.
